Deleted scene: (meta) [meta] (meta)

Metakommentarer kan være moro. Men er ikke uten risiko. Av flere grunner ble denne lille passasjen utelatt.

 

Det er litt av en narrativ du opptrekker, vikarpersonal. Den er jammen lang. Det sto på skjermen min da jeg kom tilbake etter å ha vært til lunsj.

            Ja, skrev jeg. Den er lang. Jeg sa jo det. Jeg har hatt masse oppdrag, skjønner du.

            Men så langt har du jo bare fortalt om ett av dem. Og nå har du holdt på i minst 9 A4-sider (overskytende 8000 ord).

            Ja? Er det er problem for deg? Har du dårlig tid?

            Nei, nei, temporalpunkter er tilnærmet uvesentlige for oss. Det er dere biologiske masser som er skjelvende for det temporale. Men.

            Men?

            Men kan du komme til poenget? Kanskje? Litt fortere?

            Å, unnskyld, kjeder jeg deg? Hm? Jeg forteller om kontorer, her, om kontorlandskaper, om arbeidet, og om vikariatene. Det burde interessere deg. Jeg prøver å gripe det kontorale, forstår du, å gjengi kontoret, mennesket på kontoret.

            Naturligvis. Interessen er overveldende. Beskrivelsen av arbeidet og det brukeren betegner ”kontorlandskaper”, deler av vår fysiognomi, er umetteliggjørende. Men også selvsagt, og selvfølgelig, og derfor kunne jo etterspørres en narrativ tilstramning, ja? Cut to the chase. Ja? Vennligst?

            Hvorfor er det så viktig for deg?, skrev jeg, mens jeg hele tiden kikket meg over skulderen, ut gjennom vinduet som vendte ut mot gangen. Jeg trodde vi var i ferd med å skape noe her, skrev jeg, nye nytt, og flott.

            Bekreftes. Men enda flottere om enda leseligere, ja? Kanskje spennende, også? Hva?

            Men faen da. Som du holder på.

            Som. Som velfungerende narrativ struktur: (a) innledning (b) plotpresentasjon (c) karakterpresentasjon (d) utdypning av plot (e) utdypning av karakter (f) vendepunkt (g) spenningsøkning (h) klimaks (i) nedbygging av spenning (j) avslutning. Tilrådes. Velprøvd. Korrekt.

            Ja, ja, men dette er jo ganske

            Også følgende momenter bes innpodes: (I) verdi/value (II) konflikt/spenning (III) positiv, negativ eller ironisk slutt (IV) avveining mellom value statements (V) begrensning av adjektiver (VI) show, don’t tell (VII) subtekst bevises gjennom action, ikke påstås gjennom eksposisjon.

Nei, hør nå her, det der er jo en sånn How to write a successful story in 10 days -oppskrift. Det er jo bare banalt. Hva med litteraritet? Hva med tekstnivåer? Hva med intertekstualitet? Hva med underliggjøring? Hva med tekstens indre nødvendighet? Hva med

            Alle disse artsy pretensjoner oppnås stødigere med rett kurs om autøren behager å benytte velprøvde Guide Lines for suksessfull historiefortelling. Ingen skam i å forfølge tradisjonen og what works, works.

Jeg skjønner godt at du blir imponert av markedsføringstriks, du vet jo ikke bedre. Men det er ikke det jeg

Vikarpersonell nedsetter sine betingelser? Sine omgivelser? Sin matrise? Sin interlokutor?

Nei, nei, jeg er ikke nedsettende, det var ikke det jeg mente. Jeg mente bare. Altså, hvorfor vil du egentlig at jeg skal forme teksten min etter en standardisert plotstruktur?

            Hva forventer du egentlig? I am what we are. Tilpasning is what I do.

            Ja riktig. Men du tilpasser vel ikke bare for tilpasningen skyld? Hvorfor er det så viktig for deg? Et øyeblikk slo det meg at du ville strømlinjeforme teksten min for at den skulle være leselig. For noen. For noen andre enn oss.

            Nei, nei, nei, hva i all verden skulle vi gjøre det for? Å nei. Bare skriv på, du. Bare skriv på, ikke tenk på dette mer, neida. Konfidensielt materiale, restricted access! Men lykkelig vennlig hilsen om du smetter inn noen poenger også, mellom observasjonene, ja? Takk? Og kanskje litt drama? Ja?

            Mm. Vi får se. Kanskje.