Deleted scene: Jul i brakkeriggen

Det er nå en gang sånn at 320 sider om å jobbe på kontor er nok, lissom. Så da måtte jeg kutte en del stoff. Bl.a. denne.

 

i kontorbrakkeriggen

Vikarbyrået hadde skaffet meg juleferiejobb.

            Kontoret lå i en såkalt kontorbrakkerigg; oppdragsgiveren (kløktig konseptuelt differensiert fra arbeidsgiveren) var en entrepenør, de flyttet kontoret sitt rundt fra byggejobb til byggejobb, rigget seg opp i utkanten av byggeplassene. Sett utenfra så kontoret akkurat ut som en serie vanlige arbeidsbrakker, og da jeg første dagen kom traskende over det sølete byggefeltet, kjente jeg livsmotet mitt forsvinne, Å faen, tenkte jeg, skal jeg jobbe i ei brakke hele jula? Men innenfor gikk man, på nesten uforklarlig vis, rett inn i et ganske ordinært utseende kontorområde. Det var teppe på gulvet og resepsjon og kopieringsrom og toalett og kontorer og nederst i gangen var et kombinert lunsj- og møterom. Nå sto jeg i det kombinerte lunsj- og møterommet. Arbeidsformennene satt rundt bordet, lent over blåtegningene og plantegningene og skissene av kloakkløsninger.

De kikket ned i bordet. Det orket ikke å se på meg. Jeg orket ikke å se på dem.

Jeg hadde små julenisser i hendene.

 

Det var en vanlig kontorassistentstilling i et tre ukers vikariat, over jula, jeg kopierte og satt i resepsjonen og sånt. Den største utfordringen ved å jobbe der, var postsorteringen; alle som jobbet her hadde minst fire forskjellige titler og tre formannsstillinger og et utall ansvarsområder og det var stadige rundskriv som skulle fordeles alle verneombudsansvarlige, for eksempel, som jeg ikke ante hvem var, og jeg fikk aldri levert riktig post til riktig person og hver dag sto jeg foran posthyllene og ventet på at en eller annen som jeg kunne be om hjelp skulle dukke opp. Den, må jeg innrømme, usannsynlig tiltrekkende kvinnelige sjefen min (hun var to år yngre enn meg, så ut som en undertøysmodell i verdenseliteklasse, var den eneste jenta på hele byggefeltet, så vidt jeg kunne se, og brukte foruroligende mye tid på å signalisere ”at hun ikke hadde en mann”, som hun sa, til nesten alle som kom innom; antakelig var det ingen som torde å prøve seg på henne, og hun gikk der, ensom og usikker) var alltid utrolig opptatt (hun var aleine om alt som hadde med dokumentering å gjøre, og på en byggeplass, til et større byggeprosjekt som dette var, fant jeg ut, er det usannsynlig mye dokumentering som skal til, for hver minste ting) og hver gang jeg ba henne om hjelp, krympet jeg litt til i hennes anseelse, merket jeg, hun var vant til menn som heller sveiset seg selv fast til gravemaskinen og ble stående tause over natta, i kuldegrader, enn å be om hjelp, og spesielt ikke fra 21 år gamle smellvakre jenter.

Det var, med andre ord, den vanlige blandingen av hjelpeløs ubehag og avspent kontoral tilværelse.

 

Så, en dag, da det nærmet seg midten av desember, kom den alltid smilende sjefen min til meg, og hun sa:

Andrè, går du ut i det lille lageret og henter den pappesken som det står ”julepynt” på?

Selv om jeg på dette tidspunkt burde forstått hvilken fryktelig situasjon som var i ferd med å seile opp, reagerte jeg nesten ikke. Det var kanskje den gamle greia med å bli helt idiot i helt riktig livstruende øyeblikk. Rolig gikk jeg og hentet julepynten. Hun hadde pen håndskrift og brukte alltid lang tid på alle merkelapper og indekskort og håndskrevne lapper, likte å ”ha det pent rundt seg”; jeg syntes det sa seg selv at om dette skulle henges opp, ville hun gjøre det selv. Da jeg kom tilbake til henne med pappesken, ba hun meg om å åpne den og sjekke at alt var i orden der, at det ikke var blitt spist på av mus eller noe. Jeg sjekket. Esken var full av julepynt av sprengrød, overkoselig natur, som aldeles ikke var musespist.

Alt i orden, sa jeg.

Fint, da kan du ta og pynte opp her da! Til jul! sa hun, og så forsvant hun inn i det lille kontoret ved siden av resepsjonen.

Jeg ble stående. Det var helt stille. Jeg hørte lyder av svære maskiner, langt unna, ute. Henge opp julepynt?, sa en tynn stemme et sted innenfra. Å nei, det var ikke det hun sa, svarte en annen stemme, en sarkastisk, ond stemme. Hun sa pynte. Du skal pynte, gutt. Jeg sto fortsatt stille. Jeg ventet på at hun skulle komme ut igjen, at hun skulle hoppe frem fra kontoret sitt og le og si Der skremte jeg deg, der! eller noe sånt. Hun kom ikke. Jeg ventet enda lengre. Hun kom ikke. Jeg plukket opp pappesken og tømte ut julepynten. Jeg tok noen nisser i hendene og begynte å gå, sakte, stivt, rundt i resepsjonen. Jeg passerte kontoret hennes flere ganger. Jeg så bare ryggen hennes, hun satt lent over skrivebordet, i konsentrasjon. Jeg kremtet litt. Hun reagerte ikke.

Jeg sukket og begynte å henge opp julepynt, eller nei, å pynte.

På ett eller annen tidspunkt kom sjefen min ut av det lille kontoret sitt. Næmmen så fint det blir, da, Andrè, utbrøt hun. Ja ha ha, svarte jeg, ha ha fint ja. Hendene mine var fulle av engler og nisser og små duker. Se her, sa hun, ta denne kurven i stedet, så får du med deg mer. Hun bøyde seg ned bak disken og tok opp en flettet kurv. Hun rakte kurven til meg. Jeg ble nummen. Jeg måtte på do. Jeg hadde lyst til å drite ned i kurven hennes. Ja ha ha takk, sa jeg, takk skal du ha ha.

Jeg fylte kurven med pynt. Så gikk jeg mot det kombinerte møte- og lunsjrommet. Jeg åpnet døra og gikk inn og stirret rett inn i arbeidsformannsmøtet som pågikk der inne. Jeg bråsnudde, jeg kastet meg ut døra igjen. Nei da nei da!, ropte de, bare kom tilbake Andrè, gjør det du skal, du! Ikke bry deg om oss! Du forstyrrer oss ikke!

De har ikke sett kurven ennå. Jeg kan fortsatt klare det, tenke jeg. Jeg ristet på hodet. Nei da, nei da, svarte jeg, jeg skal da ikke forstyrre, å nei, jeg kan vente jeg! Ikke tull, a, svarte de, og selve toppformannen også, han kikket strengt på meg, Slutt å tulle nå da, kom inn, gjør det du skal! De fikk ikke jobbet med døren på klem og meg halvveis inne og halvveis ute. Kom inn! sa de, igjen.

Jeg sto fortsatt i døra, med kurven bak på ryggen. Er dere sikre? pep jeg. Ja, ja, ropte de, Inn med deg nå, kom deg inn og lukk døra!

Jeg gikk inn.

De stirret på meg.

De så ut som fedre som henter døtrene sine på glattcella, funnet drita, med undertøyet i håndveska.

All varmen som fantes inne i kroppen min tøt ut til overflaten og piplet ut i form av glovarm svette. Jeg var iskald innenfor huden og i magen. Jeg hadde den flettede kurven tredd inn på underamen. Jeg plukket opp en engel og hang den på kjøleskapet.

De stirret ned i papirene sine og ingen sa noe.

Jeg satt en liten julenisse på hylla. Blir det fint?, tenkte jeg, blir nissen glad der?

De hostet til hverandre og brummet, klødde seg i det grusgrå skjegget. Jeg var svimmel. Jeg var svillem. Svullen. Om. Oom. Oooom. En nissemor i hylla. En duk med små broderte hus oppå tv-en. De pekte hardt på blåpapiret og diskuterte rørledninger og kabeltrekk og bæringsevne. Jeg gravde blindt ned i kurven. Bare noen engler og en lysestake med små, tykke mus, med nisseluer på, igjen. Jeg måtte leve videre, tenkte jeg. Jeg kunne ikke falle død om. Lev, sa jeg til meg selv, lev. Jeg håpet noen ville bære meg ut på båre, dramatisk, og ikke hverdagslig. Tross alt. Pust med magen. Oom. Lev.

Gamle Gunnar, selve ute-Gunnar, den grå ulve-Gunnar, som pleide å stanse meg i gangen og fortelle meg hva han hadde tenkt på i det siste, sannsynligvis fordi jeg hadde fortalt ham om mellomfaget mitt i filosofi, og han derfor håpet eller antok at her var noen man kunne prate med, noen man kunne utveksle tanker og ideer med, som kunne gi tanken vinger, som kunne analysere og fantasere og leke med tanken, løftet blikket fra papirrullene og kikket opp på meg. Dette var øyne som hadde sett menn falle fra hverandre, under harde forhold, under betongrør, i sveisefres og stillasfall. Jeg så tause menn gå i stykker i blikket hans, harde jævler, som var gode menn, de dyktige få. Han så opp på meg og kikket fort vekk igjen, han kastet liksom hodet vekk. Jeg forsøkte å forsvinne, å fordampe, bli borte i det støvete lyset. Det funket ikke. Jeg satte opp farta i stedet; fortet meg å finne et hjørne å dumpe engler i. Engelengelengelferdig! Jeg raste ut av møterommet, dørhåndtaket som en slank liten kniv inne i hånda mi, glatt og forræderisk.

Ute i forrommet, i resepsjonen, stoppet jeg opp og kikket på mitt verk. Det var en halmgris med rød sløyfe rundt halsen, på bordet. Det hang flate trenissefigurer i en tråd over døra. Som pepperkakemenn. Det er mulig det skulle være pepperkakemenn, rødmalte, forresten, jeg vet ikke, hadde allerede brukt en hel del tid på å forsøke å finne ut av det, la oss si at det var nisser, og ferdig med det. Det var en rød boks med pepperkaker på resepsjonsdisken. Jeg tenkte på alle andre nitriste jobber jeg hadde hatt, husket å ha sortert kodede ark i bunker, uten å forstå noe som helst av systemet, bare at jeg sorterte, i bunker, husket diverse andre nitistre saker… i årevis… jeg kjente meg sjuk, fordi jeg holdt på, fordi jeg var frisk, levende… Jeg prøvde å si til meg sjøl at å pynte til jul ikke var det verste, det fantes da verre ting å gjøre, verre ting jeg hadde gjort… at det var andre, som hadde gjort verre ting… å jobbe på samlebånd, det gjorde jeg jo en gang… slike ting… barnesoldater, tenkte jeg, tenk på barnesoldater… tenk hvordan de har det… tvunget ut i krig, tenkte jeg, i drap… livredde… med de overlever… grusomheter… tortur, tenkte jeg, tenk på tortur… Klokka var rundt to, tror jeg, og det var flere timer til jeg kunne ta bussen hjem. Jeg gikk på toalettet og låste døra og satte meg. La ansiktet i hendene og pustet med nesa. Mange ganger. Pfft. Pfft. Nisse nisse nisse helvete. Pfft. Pfft. Nissehelvete.