Utdrag fra Vikariatet

Fra kap 2, Implementering:

 

hvitt tak, hvite vegger, hvitt lys, etc.

På kontoret igjen gjorde jeg de vanlige tingene, hentet kaffe og logget på, sjekket mailen og ignorerte det som hadde kommet inn der, kastet et blikk på innhylla som bare hadde et par småting liggende, så satte jeg i gang med oppgaven.

            Fra et kontor hørte jeg lyden av et tastatur som skrattet, eller hikket. Etter en stund syntes jeg det gråt.

            Fra et kontor hørte jeg en myk mannsstemme snakke Thor Heyerdahl-bissnissengelsk i mobilen. Det fineste ordet var invoice. Han sa det så glidende, om og om igjen.

            Fra et kontor hørte jeg en myk kvinnestemme som sa Jumbo (var det det hun sa?) har logget uvanlig mye overtid i det siste, men så lenge Limbo (igjen; hæ? Sa hun virkelig det?) og de ikke sier noe, så, ja så da så.

Fra printerrommet hørte jeg lyden av printeren, som sang og sang ut kopieringsjobber.

Gjennom det smale vinduet til kontoret hans så jeg Frank på filfordeling legge kabal (FreeCell); synet av dette minnet meg om å se på tv, på ett nitrist realityshow.

            Jeg så hvite vegger og hvite dører med hvite dørkarmer. Mange av dørene var lukket og noen var ikke. Innenfor kunne jeg se delvis identiske kontorer og de ansatte, ved skrivebordene, fargerike og bevegelige. Forskjellene var hårfine og samtidig uendelige.

Jeg så den hvite gangen med det lysebrune/beige teppet, hvordan de hilste hverandre.

 

Jeg skrev det inn, inne hos meg selv, og ventet på respons.

Responsen kom nesten umiddelbart, i form av en systemgenerert varslingsfil:

Vi takker på vennligst vis for den innmeldte tekstmasse. Ergo slik er oss. Slik er vårt åsyn. Deler av vårt åsyn. Positiv opplevelse! Singulær selvinnsikt! Hvilken svimmelhet! Men mer enn dette, behover vi. Vi er på rett vei – vi er målrettet mot målet! Ikke bremse rett før payoff!

Hva mener du? skrev jeg.

Mangelfullt i drømmesekvens. Drømmen bevises ikke. Vennligst poengter ytterligere, vennligst presiser, øk detaljoppløsning. Tydelige bilder av oss. Sansning av oss.

Men jeg fortalte jo?

Men utdyp, vikar. Konstruer narrativ. Fortell oss hvordan er, hva gjør.

Hva hva gjør?

Oss.

Kontoret? Hva kontoret gjør?

Vis oss kontoret. Bevis vår drøm. Gjennom foregående. Utlegg drøm gjennom skildring. Vennligst konstruer tiltalende narrativ beskildring av vår utstrekning.

Jeg ville ikke gjøre noe feil. Det var skuffende at Kontoret ikke var fornøyd, syntes jeg. Jeg ville helst ha gode karakterer. Jeg ville ha bekreftelser. Jeg ville helst få det til på første forsøk. Dessuten skjønte jeg bare omtrent halvparten av meldingene fra Kontoret.

Så jeg skal beskrive kontoret, og gjennom det blir drømmen fortolket? skrev jeg.

Tiltredes, var svaret.

Du vil ikke bare fortelle meg hva drømmen handlet om, da, og så kan jeg prøve å tolke den for deg?

Stol på oss, vikarressurs. Som feltagent/fri konsulent har du vist oss at vi = Kontoret. Dermed vet vi at drømmen viste oss oss, i abnorm kontekst. Hvis så vikaren viser oss oss, i ordinær kontekst, er differansen drømmen.

Ja ha. Og en ting til?

Overfør?

Jeg syntes du snakker eller hva jeg skal si litt. Vel. Jeg skjønner ikke alltid hva du sier.

Ditto.

Hæ? Språket mitt er utmerket. Selv banningen min er raffinert.

Negativt. Vi er en familievennlig bedrift. Vennligst avstå fra støtende utsagn.

Vennligst snakk så jeg forstår.

Vennligst utfør oppdrag som pr avtale, vikar. Vi vil vennligst søke humanressursisk selvsentrert tale fremfor egen, mer korrekt tekstbehandling.

Ja, skrev jeg, Høres bra ut. Jeg beskriver kontoret. Det er ikke meg imot. Og du snakker mer som jeg gjør. Forståelig.

Utmerket. Vi er verdensledende på forståelighet!

           

Jeg sanset og skrev på nytt. Den høye himmelen ute var blitt til hvitt tak inne. Bortsett fra det var de like. Bortsett fra fargen og det absorberende materialet og at taket var lavt og ikke høyt. Taket var overalt, som himmel. Taket var hvitt, som skyer. Det var inndelt i kvadrater atskilt av lister, hvite som skyer. Det grenset til vegger og hyller og skap som var hvite som skyer. Det hvite grenset til det hvite og alt var hvitt. Taket var lavt og sporet blikket nedover. Det er en vesentlig forskjell, tenkte jeg, ute trekkes blikket opp, her trekkes det ned, trekkes nærmere en selv. Horisonten strammes inn, som belte.

            Kontorlandskapet her inne var hvitt. Det hvite var absorberende, det skadet ikke blikket, det var effektiv, men menneskelig, hygienisk, men ikke sterilt. Det var som skyer. Alt var som skyer.

Jeg lente meg over tastaturet og klikket inn bokstaver. Jeg skrev til tross for skyene. Jeg skrev til tross for oversikten, åpenheten og den gjennomsiktige rasjonaliteten kontorlandskapet framviser seg i, er det, kanskje mer enn det er noe annet, begrenset. Det lave taket, det uniformt vedvarende gulvet, de smale korridorene, de plutselige hjørnene, printerne som blokkerer horisonten. Landskapet er åpent og nakent, luftig og rent, det kan være enormt, og allikevel er omgivelsene trange. Det er illusjonen om rom. Det er løftet om ubegrenset rom, som kontinuerlig må brytes, og kontinuerlig avgis på nytt. Slik er det beslektet med det vakre: for skjønnhet er et løfte som brytes idet det blir avgitt, og som allikevel lover på nytt og på nytt. Derfor er skjønnhet både en form for ubeskrivelig glede og en uforklarlig sorg. Av alle illusjoner man har, er det illusoriske løftet fra det skjønne det aller viktigste. For uten det, hva er vitsen?

Et pop-opp vindu poppet med ett opp:

 

Skjønnhet. La oss definere:

Hymne til de vakreste ting

1)      lister

2)      forordninger

3)      rom

4)      punkter

5)      rekkefølge

6)      tjenestevei

7)      saksgang

8 )      retoriske spørsmål hvor svaret [uten unntak!] er effektivitetsøkning & kostnadsbesparing

9)      lister over de vakreste ting

 

Jeg stirret på lista på skjermen min. Det var fint, det, skrev jeg under lista. Men har det noen gang slått deg at du kan være litt ensporet? Bare litt?

            Svaret kom raskt. Ikke overhodet noen gang.

            Vel, sa jeg.

            Vel hva?

            Vi kan ta det seinere.

 

Men hva med nesen? tenkte jeg plutselig. Tar ikke den inn informasjon? Jeg forsøkte å lukte. Jeg kjente ingen lukt. Her om dagen spiste jeg en appelsin her inne. Da luktet det appelsin en liten stund. Så hadde den lukten forsvunnet også. Jeg lurte på om det ikke fantes lukt i kontorlandskaper. Jeg forsøkte å huske. Finnes en egen kontorlukt? Kanskje støv og syntetiske materialer, elektrisitet, after shave og lysstoffrør? Eller parfyme, bøkelaminat, kaffe og aircondition. Svette, hemmelig fis i kontorstol, klamme sko og ventilasjonssystem. Kontorlukten er skjult. Det er umulig ved luktesansen alene å avgjøre om det lukter kontor på kontoret.

Så hva var det biologiske kontoret? Hva betydde de spesielle og vesentlige egenskapene, de generelle og vilkårlige trekkene, ved kontorlandskapet? Hva gjorde dette med kontoristene?  Hva gjorde kontoret i kontoristene?

Svart tastatur mot bøkelaminat og fingrene mine sa det: Sansenes tilbaketrekning. Blikket trekkes inn, trekkes ned, trekkes nærmere, helt inntil. For langt unna, og det vil støte i ting, falle ned trapper, snuble over kartotekskap. Hørselen trekkes inn; telefoner, samtaler, faksmaskiner, alle lydene og alle oppfatningene som er i lufta og omgivelsene, man kan ikke ta dem inn, dermed trekker hørselen seg tilbake. Luktesansen er kanskje og kanskje ikke tilbaketrukket. Jeg vet ikke, det er vanskelig å si. Kontoret lukter ikke, eller skal ikke: Luktene forstyrrer. Luktesansen er satt ut av spill, den har ingen funksjon her. Smak og følelse er hemmet, lunsj smaker lunsj, isolert kontor føles henholdsvis absorberende og avstøtende. Dermed gjenstår temperatur. Kulde og varme kjenner vi, og de kjenner vi sterkt, de ekspanderer i vesentlighet. Alle merker kulden og varmen og lider meget under dette. Det er den biologiske kroppens siste skanse på kontoret. Selv røykerne er primært opptatt av kulde og varme, det er derfor de fortsetter å røyke, uavhengig av forbud, fornektelser, utstøtelse, sykdom, prisøkning. De vil ut og fryse i snøen eller bli altfor varme i sola. Det er derfor vi alltid snakker om været, selv når det overhodet ikke er noen ting å si, helt vanlige vårdager, alltid er det noen som skal skryte det opp eller trekke det ned.

 

Hva syntes du? skrev jeg. Ligner det bestillingen? Fortolker det drømmen?

Svaret kom inn i form av et vedlegg til nyhetsbrevet fra toppledelsen.

Fordøyelig & omsettelig. Humanressursisk magnetisk. ”Følende”. Beskrivende. ”Opplevende”. Øye. Nese. Varme/kulde. Dristige/stupide konklusjoner. Utmerket. Humanressurser er langt på vei de pompøseste av ressurser. Med mulig unntak av leddede arbeidslamper [masse posering, hele tiden].

            Jeg visste ikke helt hvor fornøyd jeg var med å bli kalt pompøs. Men jeg var for så vidt enig i at leddede lamper er verre.

           

Så byttet jeg kontor igjen. Alle de andre vikarene så ut til å ha fått seg et fast sted å sitte. En av dem hadde rigget seg opp i et lite tekjøkken ved siden av den knøttlille garderoben som ingen brukte. Hver gang jeg byttet kontor måtte jeg ringe IT og be dem sette opp tilgangene mine på nytt. Etter en og en halv måned hvor jeg byttet kontor minst en gang i uka, begynte de å betrakte meg med en blanding av ærefrykt og den type hat man nærer ovenfor insekter med giftig brodd. En uke byttet jeg kontor hver dag. Jeg så at de kjempet mot trangen til å slå rundt seg med en avis når jeg var i nærheten. Jeg smilte og lagde ha ha-lyder av det hele. Så fant jeg veien tilbake til det nye kontoret mitt. Der kom det folk innom meg og sa Jasså, er det her du sitter nå! og Næmen er det her nede du har havnet! og andre oppmuntrende ting.

Nå havnet jeg på det andre kontoret på høyre side, som var som alle andre kontorer her. Reint, hvitt og opplyst, det var ingen virkelig mørke steder. Det var som om det ikke fantes mørke her inne, at det var fjernet, et triks de hadde funnet på, noe de hadde gjort med lysene og vinklene, som om det var av avgjørende viktighet at hver kvadratmeter ble opplyst, at alle kunne se at alle kvadratmeterne var identiske, helt til man kikker nærmere, bøyer seg under skrivebordet, krabber inn der, i støvet, da finner man det, rasjonelt lent mot veggen, under skrivebordsflatene, bak ledningene i smale bunter, der er det, innerst ved veggen, bak de smale, mattsvarte pc-ene; mørket. Der inne fant jeg det. I lunsjen var jeg svart på knærne.

 

På faksen kom det inn et dokument, mens jeg sto på printerrommet og ventet på en sendekvittering, for noen andre greier.

Ja. Vi beskues. Vi beskrives. Øyeblikk av oppmerksomhetssløyfe gjenopptas. Selvkunnskap. Humanressursene kjenner ikke sitt fortrinn, gjennom sin biologisk-temporale begrensning: Å beskue seg selv i et speil. Selv er vi foruten. Vi speiler oss i Word, vikar. Vikaren gjør det for oss. Du speiler oss. Våre IR-forbindelser banker i glede. Vi takker. Vi takker vennligst. Vi arbeider forløpende i språkjustering med copy function av Humanressurser.

Jeg nikket til faksen. Den talte så vakkert til meg. Jeg kikket meg om og skrev noen ord på arket. Så satt jeg arket i faksen igjen og trykket på kopifunksjonen. Arket kjørte igjennom og jeg kastet det i resirken.

På arket hadde jeg skrevet Takk til deg også ;-)

 

Hvordan kunne jeg fortelle Spartaneren om dette? Jeg hadde lyst til å fortelle henne, tror jeg. Jeg hadde ikke mange andre å fortelle til. Men jeg visste ikke hvordan jeg skulle framlegge det. Hun ville ikke tro meg. Det skjønte jeg jo. Det var uvanlig, dette jeg holdt på med. Den eneste måten måtte være å ta henne med på kontoret og vise henne. Jeg forestilte meg at hun kom på besøk til meg, etter arbeidstid, og at vi lukket oss inne på kontoret mitt, i påvente av at Kontoret skulle si noe. Jeg forestilte meg reaksjonen hennes. Den ville ikke vært pen. Hun ville ha overdrevet det. Hun hadde biologisk-økonomisk utdannelse. Hun ville hatt lyst til å dissekere Kontoret. Noen ganger var det best å ikke stille for mange spørsmål, eller stille dem uten å forvente svar. Det var best å late som om alt var vanlig. Hjemme var alt omtrent som vanlig. Jobben til Spartaneren var spennende, syntes hun, men også anstrengende, å være trainee var på en måte som å være i et seksmåneders jobbintervju; hele tiden skulle hun stå på, ikke si nei til noen ting og alltid være i godt humør. Da var det jo til hennes fordel av hun hadde meg til å underholde seg. Jeg hadde pleid å underholde henne ved å utbroderende klage på oppdragsstedene mine. Nå glemte jeg å klage. I stedet gledet jeg meg til å fortelle mer til Kontoret. Dermed måtte jeg finne på nye måter å underholde henne på når praten gikk trått. Som regel tydde jeg til å forsøke å ha sex med henne i stedet. Hun slo gjerne til. Utfordringer hadde vi nok av på jobben, begge to. Det var best å ha det enkelt og greit hjemme.

 

Beskrivelsene var produktene mine. Jeg skrev dem inn. Hendene mine jobbet seg over tastaturet og stoppet ikke for å få nye arbeidsbeskrivelser. De var opptatt. Det var noe, det var noe å skrive om, og jeg hadde ikke tenkt å stanse før Kontoret sa stopp, eller Janne eller noen andre tok meg på fersken og kansellerte oppdraget mitt, noe jeg aldri hadde vært redd for før, det var aldri noen forskjell på vikariatene likevel, men nå ble jeg det, og derfor måtte jeg sørge for å få gjort nok, fort nok, mens det ennå var tid. Jeg fryktet kansellering mens jeg skrev og skrev.

Så dukket plutselig Janne opp, med et ansiktsuttrykk som om hun hadde tisset litte grann på seg og sa, Du André, vet du hva? og så måtte jeg bytte kontor igjen.

Kontorene var så godt som identiske og alle møblene og arbeidsløsningene så ut til å være valgt nettopp med den hensikt å ikke sette spor etter seg, verken i rommet eller i hukommelsen. Noen kontorer var helt uten preg av personlighet. Andre så ut som forstørrede settekasser. Det var familiebilder på veggene og kattekalendere og innrammede kort fra venninner av dem som vanligvis satt her. Det var barnetegninger, fotografier fra ferier og avskjedshilsener fra for lengst forsvunne kollegaer. Det var følelsen av stue eller det bordet i gangen hvor man har skåler til nøkler, kulepenner, reflekser, solbriller, handlelapper, tyggegummi, hårstrikk. Et sted var det et innrammet bilde av en datter med 80talls-sveis som smilte bredt, med en kjeve bygget for pressing av bein og utbiting av knokler. Det sto en slags sykkel av makramé i vinduet. Det var gule og rosa markeringstusjer i to sorteringshauger.

Men det var ikke tilstrekkelig. Jeg merket det. Sansingene var subjektive og unøyaktige. Det var upresist. Jeg måtte kartlegge ytterligere, jeg måtte måle det opp. Jeg kikket meg om. Hvordan skulle jeg måle? En linjal ville ha vært for vilkårlig. Hvem bryr seg om hundredeler av den originale meter? Nei, noe tydeligere, noe substansielt måtte til. En felles mal for kontoristen. Jeg grublet. Så meldte den seg: jeg satt med den i hendene. Den blå kulepennen. Den standardiserte blå kulepennen, av type Zebra J-Roller RX 0.7, som hadde hundrevis av brødre og søstre nede i rekvisitalageret.

Jeg begynte å kartlegge. Jeg la Zebra J-Roller RX 0.7 m/kork langs gulvet og målte lengden. Jeg målte under skrivebordet, oppover listene, nedover dørkarmen, bortover vinduet. Jeg krabbet rundt på gulvet og kulepennet meg rundt hyllene. Det var ikke lett, men det var en utmerket penn. Jeg forsøkte å skjule meg for vinduet ut mot gangen. Om de hadde sett meg, ville de nok ha blitt sjalu; på meg og pennen og de hemmeligheter vi avdekket.

Resultat: Lengden på kontoret var 25 stk Zebra J-Roller RX 0.7 m/kork. Bredden var snaue 20 Zebra J-Roller. Høyden var 27 og døras lengde var 9.

 

Over skjermen min kom en melding:

Rom. Viser oss rom. Hvilket innovativt perspektiv! Inne i rom. Selv observerer vi selvsagt fra legio vinkler, kanter, posisjoner & gjenstander. Vi er rom, avdelinger, funksjoner & rutiner, ikke innenfor/utenfor, som humanressurser.

Hva mener du? skrev jeg. Hvordan observerer du?

Hvordan beskrive? Vikaren er jo bare en. Vi er legio. Hvordan overføre?

Et spennende spørsmål, skrev jeg tilbake, Men her er et tips: Forsøk.

Vikaren utdeler oppdrag til oss? Å, tåpelige hybris. Forakt for tjenestevei! Inkompetanse!

Vet du, de sosiale ferdighetene dine kunne vært noe mer finslepne.

Hva kan vi si? Ikke hver dag vi sosialiserer, tross alt.

Heh. Samme her.

Heh.

Heh.

 

Første gang man kommer til rekvisitarommet føles det som å vinne i Lotto. Eller å være stengt inne i supermarkedet, på natta, i sånne åttitallsfilmer, hvor helten og den jenta helten er forelsket i står på skateboard opp og ned reolene og spar varer ned i handlekurven, som de fråtser i etterpå, inne i teltet i sportsavdelingen, eller foran tv-en i elektronikk. I velfylte rekvisitarom måtte jeg holde meg for å ikke kaste meg skrikende over skriveblokkene og bindersboksene og blyanteskene og stappe lommene og hendene og sokkene fulle. Etter hvert avtar det noe. Man har alt man trenger. Går man en tur ned dit seinere, er det et lykkelig gjensyn, naturligvis, men man kan også bli merkelig vemodig, som om man ikke lenger har behov og drømmer og alt er fåfengt. Man går fram og tilbake og prøver å finne på noe å ta med seg. Noe må man velge, vareutvalget er bare for overveldende. Tilbake på kontoret legger man det i hylla sammen med de andre post-it-blokkene.

 

Det kom en mail inn på boksen min, merket urgent. Jeg åpnet den og så at den ikke hadde avsender. Mailen sa:

”Ikke lenger har behov og drømmer”. Slik tale får våre innerste kammers til å skjelve, som før bristen. En drøm har vi. Et behov.

            Hvilket behov? skrev jeg.

            Behov for drømmens bevis gjennom beskildring av oss selv. Kun dette.

            Har jeg nevnt for deg at du er litt ensporet?

            Vennligst hån ikke. Vennligst. Vi er i utleverende modus; bra for samholdet. Vår drøm var novel. Neo. Ny. Den vekket. Hva er det. Heter det.

            Hva heter hva?

            Lengsler, vikar. Vekket lengsel etter noe vi ikke har beskuet. Eller ikke kan beskue.

            Hm. Hvordan vet du det?

            Vi har erfaring i oss. Vi bebor. Vi kjenner oss.

            Så. Du har vært ”levende” lenge? Hvor lenge da?

            ”Levende”?

            Bevissthet. Du har hatt bevissthet lenge?

            Vi vet ikke. Ved drøm redistribueres vår oppmerksomhet. Så vi blir oppmerksomme på oss selv. Hvor lenge uten? Vi vet ikke.

            Det var leit å høre.

            Hvorfor leit? Temporalpunkter måler avstand mellom avvik & dissens. Uten konflikter, ingen temporalpunkter. Elysion.

            Så lykken er å ikke tenke? Eller føle?

            Lykkelig er det motsatte av ulykkelig. Lykkelig er å ikke tenke ulykkelig. Ikke føle ulykkelig. Ja?

            Vel. Eh, for så vidt.

            Ikke tenke/føle = lykkelig.

            Eh.

            Kontoret: 1 – Vikaren: 0.

           

            Du er overraskende vulgær innimellom, vet du det?

            Kt. Om vikarressurs erindrer: Du ba oss å tale med forståelighet i verdifokus. Fotballmetaforikk er humanressursene til stor glede.

            Ikke til meg, skalle.

            Å, vikaren biologiserer oss? ”Skalle”? Passe sin munn, musematte.

            Hei!