Deleted Scene: Vestland, Vestland

Denne scenen kom aldri forbi stadiet som autonomt word-dokument langt nede i laptopens mappers undermapper; den kunne sikkert vært tatt med, hadde det ikke vært for den åpenbare mangelen på kontoromgivelser i teksten. Dessuten var romanen lang nok allerede.

 

“Vi var hjemme hos foreldrene hennes på Vestlandet, jeg hadde tatt en eviglang togtur dit og hun møtte meg på den lille stasjonen. Hun kjørte oss til foreldrenes hus i deres bil. Den var mørkeblå og luktet myk lær inni. Vi svingte inn gården til et stort hvitt hus med mørke markiser. Innenfor var det et pent hjem. Jeg ga faen i pene hjem. Hva skulle jeg med det? Men det pene hjemmet var vant til anstendig oppførsel og hvem var jeg til å opponere mot gode vaner. Hun hadde flyttet hjemmefra for to år siden og rommet hennes var som om hun ikke hadde vært borte derfra en dag. Hun hadde fortsatt klær på gulvet og bøker oppslått på skrivebordet. Det var et merkelig lite rom, det virket for lite til å være bygget inn i et så stort hus. Det var knapt nok plass til mer enn dobbeltsenga der inne, når man åpnet døra slo den inn i skrivebordet hennes, trykket inn mellom veggen og døra, kant i kant med senga. Foreldrene hennes tok meg imot med velkoreografert, beleven høflighet. Vi ble sittende i stua. De stilte meg erfarent spørsmål som fordret svar jeg kunne utbrodere etter eget ønske. Uansett hva jeg sa, nikket de interessert. Åpenheten og vertskapsevnene deres gjorde meg avslappet, jeg satt godt i sofaen, men jeg syntes det var vanskelig å finne på noe å si. Jeg prøvde derfor å berolige dem ved å smile mye og virke som en ganske gjennomsnittlig fyr. Silje likte det ikke, oppfattet jeg. Hun liksom korrigerte meg gjennom å komme med utfyllende kommentarer, trekke frem mine unikt gode sider og spesielle interesser og slikt. Jeg prøvde å avfeie det som festlige påfunn fra hennes side. Jeg følte det på meg at moren ga Silje talende blikk når jeg så en annen vei. Samtidig hadde jeg en fornemmelse av at alt var ok, det gikk helt fint, jeg var en vanlig fyr og de var vanlige mennesker og kvelden var helt normal. Plutselig sa faren til Silje sa at de hadde et gjesterom. Han kikket på meg. Vi har et gjesterom du kan sove på, sa han. Det ligger oppe. Han sa det med samme tonefall man sier Der er døra til en frekk faen. Dette tok meg veldig på senga. Jeg smilte og nikket. Jeg kastet et blikk mot Silje. Øynene hennes var åpne som sulte kjefter. Jeg så tenner og rosa, spisse tunger der inne. Så hyggelig, svarte jeg mannen. Hva skulle jeg ellers si? Jeg trodde at det var en uoffisiell overensstemmelse i Norge at vi ikke snakket om slike ting, at vi i hvert fall ikke adresserer slikt, påpeker det, direkte eller indirekte, mens det er gjester i huset, og i hvert fall ikke, ikke under noen omstendighet, på tvers av avgrunnen foreldre – barn. Han stirret taust på meg. Det ligger der oppe var over oss som de første rullende lydene av tordenvær. Han vil markere seg, tenkte jeg. En høflig gjest bøyer ryggen. Når han nå først hadde tatt dette gjesterommet fram, kunne jeg ikke avslå. Jeg satt i sofaen deres, inntil Silje, jeg følte at jeg hadde tatt plassen til en av dem, moren satt på en stol som bare så halvveis komfortabel ut og jeg tvilte på at det var der hun pleide å sitte. På den annen side så hun ikke ut til å være vant til å ligge på sofaen og fise under potetgullposen, heller. Jeg kikket på Silje igjen. Jeg lurte på om jeg hadde hennes tillatelse til å sove på gjesterommet. Hun kikket på meg på en måte som helt utvetydelig sa at hun skulle pule i kveld, inne på det knøttlille jenterommet, om det så var med de avgnagde restene av min forskremte kropp. Jeg greier sjeldent å lese blikket til noen. Dette blikket greide jeg. Jeg skal pule, sa blikket. Du skal pule meg i den samme senga som jeg sov i og leste Romantikk i og drømte om popstjerner i og om Patrick Swayze i Dirty Dancing (her bare gjetter jeg, veldig) i og våknet i og ble liggende i og var forelsket i gutter i klassen og i parallellklassen og de i niende og han i tredje på musikklinja i og masturberte i gjennom hele puberteten, sa blikket. Silje var grei sånn. Hun snakket aldri om det, i hvert fall ikke direkte, men seksuelt var hun sunn og hadde, hva skal jeg kalle det, god fordøyelse. I bunnen av det emosjonelle lå det helt enkle innledning, spenningsoppbygning, avslutning, etterfulgt av en ny periode av fordøyning. Kanskje alle jenter er sånn. Jeg veit ikke. Kanskje alle er sånn. Kanskje alle har en usentimental og biomaskinell holdning til puling og Siljes far dermed gjennom simpel introspeksjon og induksjon kunne regne seg til at hans skjønne datter Silje snart skulle ligge naken og åpne sitt kjønnsorgan for mitt kjønnsorgan, nede i underetasjen, i det knøttlille soverommet, hvor han så mange morgener før hadde vekket sin unge datter, og så mange kvelder hadde pakket dyna rundt og sunget i søvn, at hun skulle knulle meg til hun bet meg i skulderen eller i den kjøttfulle delen av håndbaken mens underlivsmusklene hennes trakk seg rytmisk sammen i ufrivillige orgasmekramper og jeg, forhåpentligvis omtrent på samme tid, oppleve disse lykkelige sekunder hvori ejakulasjon finner sted, skulle sende mitt tyngste skyts inn i skjedegangen hennes, hvor arvecellene mine skulle sverme som brevduer mot ett hjem de aldri har sett, men som de vet rettmessig er deres, løsningsorientert skulle de stime mot livmorhalsen, og der tyte inn i det fortyknede slimet, som skulle hindre så mange av dem å strømme videre, men noen få skulle fortsette, oppover, opp i livmoren, strømme oppover og inn og endelig der!, fremme!, og så bare flyte omkring, forvirrede, målrettede uten mål, uten det feite, næringsrike egget, den svulmende massen av bevrende fremtid, som de søkte, som langtidsstrategiene hadde forespeilet skulle være der, men det skulle utebli, fordi Silje passet på å svelge p-pillene sine, etter middag, hver dag, som det sto på pakken, og hormonene kunstig tilsatt kroppen hennes hindret eggløsningen, tretten fullmåner i året, og dermed ville det være sted og anledning som avgjorde pulemulighetene og ikke biologiens noe mer forutsigbare omdreininger. Jeg kikket tilbake på Siljes far. Det er rett der oppe, sa han, igjen, denne gang med et mer nøytralt informativt tonefall, og pekte mot taket. Selvfølgelig skulle jeg sove nede hos Silje. Det var selvsagt. Alle forsto og forventet det. Men fordi han nå hadde trukket frem gjesterommet, måtte jeg faktisk si det, sitte her og si til denne mannen i hvis hjem jeg var en gjest, at jeg heller ville pule datteren hans enn å sove på eget rom der oppe, ja takk for tilbudet, gamle far, men fitte først, vet du! Han sa ikke noe mer enn Det er rett der oppe. Jeg sa ingenting. Jeg nikket, liksom ettertenksomt. Så sa Silje ett eller annet, til moren sin, om moren hadde fått kjøpt de hanskene hun hadde vært ute etter, sånne grønne arbeidshansker til å jobbe i hagen med, og moren svarte at det var blitt så vanskelig å finne slike, nå for tiden, man måtte på et hagesenter, de var aldri å få i vanlige butikker, lenger. Denne praten overtok situasjonen og Far sluttet å stirre på meg. Småpratingen tiltok. Vi ble sittende og snakket om, du vet, den slags ingenting man snakker om, som gjest, i en intim sfære, og ikke i et større selskap. De snakket om fars press på jobben og jeg mente det måtte være vanskelig, og far sa at det ikke var vanskelig, det var faktisk veldig lett, det krevde ikke noe spesielle egenskaper, men det var naturligvis slitsom, det tok på, det ble ikke mye igjen til andre ting. Dette sa han på en irritert måte, som om bare minnet av arbeidet tærte på ham, og alle spørsmål ang. dette var en måte å vekke arbeidet til live igjen på, som om det var en sort hund som sov under bordet, og jeg hadde sparket den i snuten, slik at den våknet og gnaget grådig på tærne hans, slet kjøttet av anklene. Etter hvert gikk vi inn til den andre stuen for å spise middag. Vi spiste lammekoteletter. De var gode, spesielt sausen var bra. Vi fikk vin som nok var dyr. Så gikk vi inn i tv-stuen igjen. Igjen ble vi sittende og prate. Silje snakket hverdagslig med foreldrene sine. Jeg fulgte med. Jeg hadde liksom en melodi inne i meg. Jeg forsøkte å høre den. Den var rolig, det var noe som liknet celloer i bunnen, som hadde kompet. Jeg visste at det var uhøflig å nikke til musikken. Det var vanskelig å la være. Jeg nikket til mors prat om jobben. Hun hadde vært sykemeldt lenge, forsto jeg, og nå var hun tilbake igjen. Det var rart å være tilbake igjen, sa hun, på den ene side var det så velkjent og på den annen side var det så mye å lære på nytt. Hun jobbet i fylkeskommunen, i en politisk stilling, så vidt jeg kunne forstå. Jeg forsto ikke om man kunne stemme på henne, eller hva det nå var. Av en eller annen grunn forsto jeg heller ikke om hun satt for Høyre eller AP; hun hadde en administrativ stilling og delegerte i henhold til tilmålte ressurser, hvor de politiske hensynene syntes forsvinnende små. Men det var definitivt ett av de største partiene. Seinere hørte jeg av Silje at moren hadde vært med på å utforme en av de sykehusreformene jeg hadde lest om i avisene. Hun hadde deltatt i en arbeidsgruppe som hadde jobbet med reformen i årevis, de hadde lagt ned hundrevis av arbeidstimer, sittet seine kvelder uke ut og uke inn med dette arbeidet, snakket med representanter for forskjellige utvalg og komiteer og fagforeninger og interesseorganisasjoner, forhandlet og posisjonert seg ovenfor eksterne uttalelser og divergerende departementale påtrykk og statlige forordninger. Til slutt hadde de kommet opp med en løsning, som de hadde måttet kjempe igjennom i fylkestinget og de tilhørende utvalg og komiteer. De hanket inn det de kunne av utestående tjenester og goodwill, byttet stemmer og fremtidige fordringer med andre stemmeberettigede fylkeskommunale representanter. De satte sin personlige og faglige prestisje i sykehusreformen, de brukte opp alle sine politiske ressurser på å få den gjennom, det var dette de skulle huskes for. Lokalpressen fulgte dem nitidig og informerte ukentlig lokalbefolkningen om alle trinn, hvert skritt på veien mot målet. Fylkeskommunen vedtok reformforslaget, etter omskrivning av flere punkter, som hadde måttet forhandles om og uttegnes på nytt, og etter flere år ble reformen satt ut i live. Da arrangerte lokalbefolkningen fakkeltog. Hovedparolen var Ikke TA FRA OSS sykehuset vårt!, støttet av Skal BILEN være vår fødeavdeling? Etter to helger med fakkeltog og emosjonelle opprop i flere kommuner ble reformen stanset og reformplanene som helhet forkastet og helseministeren gikk ut i pressen og beordret fylkeskommunen til å ikke flytte på så mye som en binders mens de uttegnet nye planer. Helseministeren garanterte gjennom massemedias titusen lysende skjermer at denne gang ville eventuelle reformer som ville finne sted, ta hensyn til lokalbefolkningens behov og ønsker, og ikke finne sted i ”en lukket prosess hvis egen indre sentrifugalkraft blir reformens primære drivkraft”. Moren til Silje satt foran tv-apparatet, i den samme stuen hvor vi nå satt, og så fem års overtidsarbeid og all politiske assosiasjoner hun noen sinne hadde hatt viskes ut som lukten av jul etter at man har kastet ut treet. Hun satt foran tv-apparatet hele kvelden, urørlig i sofaen, og da det endelig ringte noen, for å offisielt bekrefte likvideringen, var det Far som tok telefonen og skrev ned navn og nummer og den offisielle sluttuttalelsen. Dagen etter tok Far Siljes mor til fastlegen hennes som tok et blikk på henne og ga henne tre måneders sykemelding, med forlengning ved behov. Behov ga ytterligere tre måneder. Det var hagen som reddet meg, sa hun, nå, til meg og til Silje, som utvilsomt hadde hørt historien før, hun nikket og smilte som om hun lyttet til en innspilling av et klassisk stykke hun hadde lyttet til hele livet, og alltid fant noe nytt og noe trygt i. Moren til Silje hadde ikke orket noen ting, fortalte hun. Hun hadde vondt overalt og ingen krefter. Hun hadde vanskeligheter med å motivere seg til å løfte teposen ut av koppen. Noen ganger stanset hun, midt i bevegelsen, og slapp posen tilbake. Der ble den liggende. Teen ble for sterk og til slutt slo hun den gråtende ut i vasken. Så satt hun seg i den pene stuen og sov i sofaen. Far fant henne, når han kom fra jobb, hun hadde ikke spist eller dusjet, satt i sofaen med eller som regel uten en kopp te og halvt så på tv og halvt bladde i ukeblader, leste matoppskrifter på mat hun ikke orket spise og diettoppskrifter hun ikke kunne følge. Noen dager fant han henne i senga, fortsatt i undertøyet, med uåpnede bøker på nattbordet, et bokmerke på puta ved siden av det sovende ansiktet hennes. Etter et halvt år våknet hun en dag, gikk ut av senga og rett bort til vinduet som vender mot hagen. Hun kikket ut av vinduet, ut på den store hagen, det var vår og all snøen var smeltet og søledammene var tørket opp. Hagen så ussel ut og restene av gress var brune. Det var dype spor i plenen, som etter tunge hjul. Hekken var ujevn. Det var lange ugress i blomsterbedene. Moren til Silje tok på seg joggebukser og anorakken hun brukte på turer i skogen og gikk ut i hagen, med et av disse små verktøyene som likner barneleker i metall, en liten rive i den ene enden og en liten spade i den andre, i hånda. Da Far kom hjem ble han nervøs, hun var ikke i stua og ikke på soverommet. Han lette over hele huset og fant henne til slutt i hagen, sort av jord på knærne, hendene og albuene. Han sa Hei. Hun sa Er du snill og bestiller gressfrø og den listen med planter jeg har lagt inne på benken? Jeg tror alt må plantes om, jeg, plantene er blitt så stygge, jeg har klippet dem, men det var nesten ingen ting igjen å redde. Far sa Ja og gikk inn og begynte på middagen. Nå hadde Far slått på tv-en. Han hadde skrudd av lyden og foran oss surret nå bildene av idrettsfolk og lydløst brølende folkemasser med islamistisk mundur og robotaktige talsmenn i kamuflasjeuniformer foran store, amerikanske flagg, på tjueåtters tommers flatskjerm med breie sidehøyttalere. Nederst på skjermen rullet forskjellige beskjeder om begivenheter verden rundt og tilsynelatende kvalifiserte uttalelser om disse. Mye av det dreide seg om en av de invasjonene som ville være over på tre dager eller aldri. Fra tid til annen løftet Far fjernkontrollen, som om det var et hellig symbol, et krusifiks, rettet den mot tv-en og byttet kanal, som om han fordrev de vandøde som beveget seg der. Han kikket omtrent førtito sekunder på alle (tjue pluss) kanalene, fant ingenting han likte, og stanset igjen på nyhetskanalen. Folk i dresser og blanke slips stirret direkte på oss og snakket med tydelige kjevebevegelser og rolige øyne. Småpraten i rommet mistet liksom bunnen etter hvert, innholdet falt ut og skranglet ned mellom de glatte beina på møblementet. Vi satt og satt. Det ble sent. Mor sa at nå var det snart på tide å sove. Silje og jeg sa ingenting, vi hadde en felles forståelse av å ikke si noe om hvor jeg skulle sove, for slik å unngå å rette ytterligere oppmerksomhet mot den forestående pulingen, som, innbilte jeg meg, på noe vis skulle slå meg til ridder, gjøre meg til en offisiell ett eller annet. Far sa ingenting, løftet fjernkontrollen, trykket seg rundt, en runde, og endte på nyhetskanalen igjen. En mann med mørk dress og mørke briller ble klippet inn i sendingen med en eller annen skylight i bakgrunnen og snakket energisk om ett eller annet vi ikke hørte noe av. Far la fra seg fjernkontrollen på armlenet. Enda en gang sa Mor at det var på tide å sove. Far satt til venstre for meg og Silje til høyre. Jeg var en gjest i deres stue og da Mor kikket på meg liksom pep jeg frem Ja, det begynner å bli seint, nå. Fra høyre og venstre kom hver sin instruks. Opp og ned. Jeg smilte til Mor. Hun smilte til meg. Jeg lente meg frem og tok en bit krokansjokolade til fra skåla på bordet. Det var helt stille. Jeg ønsket intenst at det var en nødknapp i sofaen, et sted mellom putene, at jeg kunne stikke hånda ned, famle rundt til jeg fant den og så trykke på bryteren, og dermed ville et tydelig klikk høres og en nødutgang ville åpne seg, der nede, og jeg kunne si Unnskyld meg til Far, lene meg over på siden og krype ned mellom sofaputene, vrikke meg inn mellom dem og skli ned i nødutgangen, den lille hullet i sofaen som var fleksibelt nok til å svelge meg, og jeg ville havne i et mørkt, lyddempet rom, der inne, i den tunge sofaen, i lite hobitthull hvor jeg kunne trekke knærne opp mot magen og slå armene om leggene, lirke meg til og så strekke beina ut, deretter strekke opp armene og legge hendene bak hodet, kanskje det kunne være en liten lampe her inne, oppe på veggen, et lite leselys, som jeg kunne skru på, og ta frem en av bøkene som lå her inne, permanent, en liten samling, for eventuelle gjesters glede, noe lettlest hvis dypere mening kunne ekspandere i minnet og bevisstheten, lenge etterpå, en novellesamling, for eksempel, best å ikke nevne noen, når det er så mange å velge i, og jeg kunne ligge her inne, på ryggen, og lese for eksempel Kafkas korte historier, under det lille leselyset, mens jeg svakt hørte den dempede lyden av Silje og foreldrenes stemmer, som snakket om noe jeg ikke helt hørte, bare grunnrisset av det, rytmen og tonefallet, som når du var liten og hørte stemmene til foreldrene dine, nede fra stua, da de hadde selskap, og du måtte gå tidlig til sengs, eller på ferie og du skulle sove inne i kombicampen og foreldrene dine satt ute i forteltet, snakket sammen og kanskje drakk en kald øl. Jeg tok papiret av krokansjokoladen og puttet sjokoladen i munnen. Den var varm og litt kvalmende. Jeg brettet papiret pent sammen, fire ganger, og la det rett foran plassen min, på bordet. Så lente jeg meg tilbake. Det var ingen nødutgang. Det var bare å sitte her, hvert sekund av det, til det endelig var over, noe eller noen ga opp. Jeg var klar til å gi opp. Jeg kikket bort på Silje. Ja, sa jeg. Silje kikket på meg. Ikke faen, sa blikket hennes. André holder på å studere historie, sa Silje, plutselig. Kan du ikke fortelle noe om det, da, Andrè?, sa hun. Foreldrene kikket på meg. Ja, sa Far, kan du ikke fortelle meg hva som er vitsen med det, Andrè, sa han. Jeg er også interessert i historie, men det er jo ikke noe å bygge et yrke på, kan du si. Det er en fin hobby, men du blir jo ikke mett av det. Jeg kikket på Silje. Hun smilte liksom kokett, som om hun ikke ante hva hun gjorde. Mor smilte spent til meg, og nikket til meg, liksom inneforstått, som for å si at hun visste hva som var vitsen, hun forsto meg, at det jeg gjorde var spennende og viktig, for meg personlig og for samfunnet og kulturen, at ikke alle kunne være kjøpmenn eller hva nå Far var, jeg var den unge historiestudenten og smilet hennes forventet et veltalende akademisk forsvar av akademias iboende verdi. Til Fars bevisst provokative utfordring kunne jeg ha svart ett eller annet. Til Mors omfavnelse ble jeg bare matt. Jeg kunne ikke forsvare akademia eller kulturen eller historiefaget eller noe som helst. Jeg kunne ikke svare. Tja, sa jeg, jeg syntes jo det er morsomt da, så det med yrke har jeg liksom ikke helt tenkt på, ennå. Jeg skyver det liksom foran meg hele tiden. Så trakk jeg litt på skuldrene, for å markere at innlegget mitt allerede var sluttført. Og plutselig den dag står du der, sa Far. Da er det for seint. Det er nå du må tenke, vet du, det er nå du må planlegge hva du skal gjøre med livet ditt. Han lente seg frem mens han snakket. Jeg nikket. Mor nikket, sårt enig. Hun kikket på Far og ikke på meg. Jeg snudde meg og smilte til Silje. Hun presset leppene sammen og lagde en slags flat trutmunn mens hun himlet med øynene. Far byttet kanal på tv-en igjen og jeg rakk så vidt å se en mann og en kvinne kysse hverandre, de nakne overkroppene deres presset mot hverandre. Så var det tilbake på nyhetskanalen. Klokka passerte midnatt. Ingen sa noe. Ingen gikk noen steder. Det var en vanlig torsdag. Stuen var pen. Møblene sto i avmålt avstand. Det var tydelige veier mellom møblene man måtte følge. Jeg gikk på toalettet. Jeg hadde lyst til å bli der, bli sittende en time eller mer, men jeg ville helst ikke gi inntrykk av å være syk eller å ekskretere med voldsom kraft og i voldsomme mengder, inne på det pene toalettet deres. Jeg gikk tilbake til den pene tv-stuen. Da jeg kom inn, reiste Mor seg, ble stående lik som hun satt fast et øyeblikk, et plutselig bilde av seg selv, så takket hun for en hyggelig kveld og skred ut av rommet. Silje og faren sa god natt til henne, dog uten den helt store overbevisningen. Jeg satt meg i sofaen igjen. Den hadde et dypt søkk etter baken min. Etter ti minutter omtrent dukket Mor opp igjen, denne gang i badekåpe og med betydelige deler av sminken fjernet fra ansiktet. Å, ikke la meg forstyrre, sa hun, jeg må bare ha et par ord til med far. Far lente seg i hennes retning og så konsentrert ut, som om hun skulle til å overlevere en viktig kode. Så begynte de å diskutere noe jeg ikke fikk helt tak på, de refererte til noe som ikke kunne nevnes, det var enten noe helt banalt og åpenbart eller en mørk hemmelighet. Silje beit tennene sammen, jeg så kjevemusklene hennes bule ut i tykke striper nederst på de runde kinnene hennes, de lignet plutselig lange pikker, erigerte men føyelige, på vei møt de røde leppene hennes. Foreldrene ble ferdig med den hemmelighetsfulle praten og Mor forsvant igjen med et nytt God natt! som familiemedlemmene hennes på ny besvarte uten påtagelig overbevisning. Far byttet kanal, denne gang med fjernkontrollen som et primitivt kjøttbein, truende viftet i luften, som tegn på mat/vold, det eneste den hylende massen og de robotaktige figurene på skjermen kunne forstå, og byttet kanal til Discovery, hvor det pågikk et program hvis innehold vagt kunne relateres til Hitler, og det derfor var konstante innklipp av denne mannen, i de uniformer og sammenhenger vi har sett så mange ganger før, og Far nå satte på lyden, og skrudde den relativt høyt opp, slik at kommentatorstemmen kunne høres rungende gjennom den pene tv-stua, der den la ut om ett eller annet teknisk maskineri benyttet på tysk side under annen verdenskrig, og hver gang anledningen bød seg gjallet stemmen frem dette navnet Hitler som om det var de siste ordene du noen sinne ville høre, eller ville høre, om du skjønner hva jeg mener, om og om igjen, Hitler Hitler Hitler, og så ble vi sittende å høre på hvordan noen stridsvogner eller fly eller muligens en ny type krigsskip ble forsøkt utviklet eller utviklet til perfeksjon og så allikevel slått på slagmarken, takket være en eller annen general, hvis navn jeg muligens kunne ha kjent til på forhånd, dersom jeg hadde vært interessert i temaet, eller hadde kommet opp i dette temaet på historie grunnfag, og måtte pugge, men jeg hadde ikke kommet opp i dette temaet eller noe besklektet med det, heldigvis, og så hørte jeg Silje si, Ja, god natt, far, jeg går og legger meg, jeg. Jeg beit tennene sammen og smilte til henne. Far kikket på oss. God natt da, Silje, sa han. Så får du styre deg selv, André, sa hun, til meg, som du pleier å gjøre. Hun så ekvilibrisk ut. Hun var i vater. Hun nektet å bli presset til eller fra noe som helst bare pga høflighet ovenfor sin egen far og mente øyensynlig at jeg ikke burde tillate meg å bli det heller, nå fikk nok være nok. Naturligvis gjorde hennes ekvilibrium meg fullstendig i ubalanse og jeg måtte bare klamre meg til det første og beste som dukket opp. God natt da, vennen min, sa jeg til henne. Ikke faen om jeg skulle heise sjørøverflagget rett i synet på krigsskipet Far. Kanonlukene var åpne. Bredsiden kastet skygger over sofaen hvor jeg satt. Livbåten min duppet i bølgene, små kakedekorasjoner på det svarte havet. Livbåten min het Jeg sitter her til Far gir seg og går til sengs. Den var blitt firt ned fra skipet SS Diskomfort, en avflasset tremaster, med sterk lukt av kokos og noe som minnet om svette i lasterommene, mannskapet forsvant og dukket opp igjen, det var umulig å si hvor mange de var, eller hvilke posisjoner de bemannet. Jeg var en gjest i deres hjem og de to forskjellige instruksene utfaset hverandre, jeg kunne like godt ikke ha mottatt noen beskjed om hvor jeg skulle gjøre av meg. Silje reiste seg og gikk ut av rommet, snudde på hodet og sendte et stålhardt blikk mot meg, som jeg forsøkte å riste av meg gjennom å riste avvergende på hodet. Silje snudde hodet tilbake og forsvant. Far kremtet så vidt hørlig og satte seg bedre til rette i sofaen. Jeg satt meg bedre til rette i min del av sofaen. Vi ventet. Tiden gikk. Klokka ble ett. Fra tid til annen sa Far noe, et kort spørsmål, eller helst en kommentar til programmet vi så på, han var ikke imponert over ledelsesevnene til Hitler og kommenterte ofte mannens manglende evne til å lytte til kritikk og mangel på troverdig informasjon fra sentrale punkter nedover i systemet. Programmet endte og et nytt program som hadde noe med kriminalitet begynte. Far byttet kanal igjen. Nå fant han ingenting som interesserte ham lenger. Et slags sukk emanerte fra ham og han reiste seg endelig fra sofaen. Han begynte å pusle rundt i stua, med diverse småærend. Han ryddet opp glass og spurte meg om jeg ville ha mer sjokolade eller om han kunne ta skåla. Jeg sa at jeg ikke skulle ha flere. Han ryddet opp skåla. Da han strakk seg etter glasset mitt, sa jeg, så høflig jeg kunne, at jeg gjerne ville beholde det litt til. Han nikket og sa Selvfølgelig. Han gikk gjennom lommeboken og pengeklypa og kredittkortholderen og sjekket at id-kortet til jobben var på plass. Så begynte han å finne frem klær til i morgen. Han forsvant et par minutter av gangen, dukket opp med to-tre lyse skjorter i hendene, holdt dem opp i lyset av en lampe her i tv-stua, vurderte dem opp mot hverandre, valgte en, lot den henge fra toppen av hylla ved siden av tv-en. Så forsvant han et par minutter og dukket opp igjen med tre bukser. Han vurderte dem opp mot hverandre og opp mot skjorta, valgte en bukse, hang den under skjorta, tok et skritt tilbake, kikket på klærne, tok et skritt til, vurderte buksa og skjorta, ristet på hodet, forsvant ut av rommet, kom tilbake med tre nye, lyse skjorter, som han holdt opp mot buksa. Slik holdt han på. Jeg hadde overtatt fjernkontrollen og klikket rundt i håp om ett eller annet. Det eneste jeg fant var Min kule fetter Vinny på TV3 som av en eller annen grunn gikk på tv enda en gang. Nå som slutten var så nære, i så synlig nærhet, hadde jeg ikke noe valg; det var bare  å holde ut. Far valgte til slutt antrekket sitt og nikket til meg, jeg anstrengte meg for å se om det var en slags anerkjennelse i det blikket, om han mente seg overvunnet av en dermed overmann, men jeg fant ingenting i så måte, kanskje til og med i verste fall en slags triumf; klokka hadde passert halv to, jeg satt her så lenge han bestemte at jeg skulle gjøre det. Det var bare å holde ut.

            Da jeg til slutt snek med ned til det knøttlille pikerommet og klemte meg inn gjennom døren, som jeg ikke turte åpne helt, for å unngå å slå den i skrivebordet, lå Silje naturligvis og sov, tungt, på midten av dobbeltsengen hun på ett eller annet tidspunkt måtte ha insistert skulle trykkes inn her nede, til hennes foreldres sannsynlige irritasjon, over de rent praktiske utfordringer som lå i dette for dem så unødvendig overdimensjonerte sovemøbelet. Jeg la meg på siden av sengen og sovnet etter hvert, mens jeg lyttet til den tunge pusten hennes, de rolige bevegelsene, som bølger opp på ei strand, eller åretak i vannet.”