Utdrag fra Mann som ligner på sky som ligner på mann

Denne teksten heter


Invitasjon

Far min valgte yrket mitt for meg. Yrket han valgte var det motsatte av hans. Det irrasjonelle og irriterende ved dette var at det eneste jeg ønsket meg, var å ha det samme yrket som ham. Men nei. Du er bedre enn dette, sa han mørkt til meg. Nei, svarte jeg hest, det er jeg ikke. Du er annerledes enn meg, hveste han. Jeg er helt lik deg, snerret jeg tilbake. Motsatt! ropte han. Samme! brølte jeg. Jeg valgte det motsatte yrket av min far, gaulet han, så hvis du velger det samme som meg, er du helt motsatt av meg! Samme er samme og motsatt er motsatt! hoiet jeg. Slik holdt vi på. Til slutt måtte mor mi avbryte oss. Nei, Ragnar, sa hun, han Olve er faktisk ikke bedre enn det. Han kan bare akkurat det han har lært av deg. Jeg nikket med tårer i øynene. Far min ristet på hodet. Han kan en hel jævla masse, mumlet han, en siste gang, før han ga seg. Kanskje var det derfor han valgte yrket mitt, fordi han ga seg når vi diskuterte. Han tok alle valgene for meg og sendte meg på skole med ferja. Jeg var allerede bustete og salta ned timevis før skoledagen begynte. Ikke før jeg var blitt voksen selv og fått egne unger som ville bli akkurat det samme som meg, innså far min at jeg hadde hatt rett. Alt jeg dugde til var å kopiere ham. Ja, ja, sa han, så er vi akkurat så like som jeg var redd for. Ja far min, vi er nok det, sa jeg, og kjørte ham til sykehjemmet, hvor vi skulle holde ham umyndiggjort og sløv av medikamenter de resterende atten årene av livet hans, som sant å si var overraskende mange år, hvor det bare var hans stadig økende grad av maktesløshet som kunne måle seg med raseriet hans over det samme, og ikke sjelden i disse atten årene tenkte jeg at han måtte ha innsett at det var ganske ironisk at jeg ikke ble sykepleier, slik som ham, for da kunne jeg passet bedre på ham, nå, men at han valgte at jeg skulle bli yrkesmilitær i stedet, som jeg da ble, og en lite suksessfull yrkesmilitær også, jeg ble aldri noe mer enn løytnant på en halvveis prestisjefull leir i Nord-Troms, og mens jeg sto ute i regnet og kommanderte troppene med førstegangstjenestegutter opp i rett og ned i hvil og opp i rett igjen, gled blikket mitt om og om igjen opp mot det hvite huset øverst i leiren hvor sykestua lå, og mot de unge tjenestepliktige legene og sykepleierstudentene i førstegangstjeneste bak vinduene, der de lente seg over febersyke pasienter og omsorgsfullt analpenetrerte dem med skinnende blanke militære termometre, og hjemme maste sønnene og døtrene mine om å bli yrkesmilitære, alle sammen, og jeg kjeftet og kjeftet og dro dem i luggen, bli sykepleiere! ropte jeg, sånn som farfar! Men dette gamle skinnet i senga der på hjemmet skremte uskylden av dem og ingen av dem ville bli som ham, nei, heller da som meg, selv om alle skjønte at min skjebne ville bli akkurat den samme som far mins; råtne vekk i årevis på et pleiehjem, hvert søndagsbesøk avslutter med de blikkene familien sender deg med forventing om at de kikker på deg for siste gang, eller i tilfelle det er siste gang, forsøke å bevare deg sånn som du er nå, og ikke fremmed gapende ansikt og altfor kald og stiv og nesten gul allerede i senga død død død død død, en død de har sett for seg så mange ganger at det ikke spiller noen videre rolle om du lever eller dør, bortsett fra at det frigjør dem i forhold til søndagene deres fremover, men verken far min eller jeg har veldig sans for ironi, eller i hvert fall ikke å snakke om ironi, enten så er noe ironisk eller så er det ikke, hva er det å si om det, liksom; som å spille bingo uten gevinst.