Vikariatet

En roman om Vikaren og Kontoret; om arbeid, studier og Spartaneren. Og om kontorrekvisita.

Utkom oktober 2008 på Aschehoug forlag. Kan kjøpes i butikker, for penger.

 

Via menyen til høyre kan man lese utdrag fra romanen, og/eller, hvis man har en veldig stille dag på kontoret/skolen/venter på at Dansefeber! e.l. skal begynne [på tv], materiale som ikke kom med i den endelige versjonen av boka*.

 

* En eller annen dag kommer en eller annen forfatter til å lage en roman kun bestående av det materialet som ikke kom med i en av hennes/hans tidligere romaner; hvilket skal vise seg å være en kunsterisk/moralsk katastrofe, da det avslører hvor banale/barnslige/egoistiske/late/slemme selv tilsynelatende vennlige og intelligente forfattere/mennesker egentlig er, når de tror at ingen ser på dem; hvilket i og for seg ikke er en katastrofe, alltså innsikten om dette, problemet er heller knyttet til at man qua idiot skal selge [produktet av] tankene sine til folk, noe som altså i fremtiden skal vise seg å være katastrofalt vanskelig, da man så tydelig har bevist seg idiot** ovenfor folk.

 ** “Idiot” i den mest kjærlighetsfulle, omfavnende forstand; mensch. NB: ikke et lovbrudd/etisk overtramp i seg selv, men problematisk hviss [hvis og bare hvis] man legger ut bilder og tekst om seg selv på internett o.l. fora hvor man forsøker å fremstille seg som følende/tenkende/interessant/talefør***.

*** Dette med den hensikt å legitimere ens bidrag [bok, bilde, danseforestilling, etc.] til kulturen/samtiden/kulturkritikken/samtidsanalysen som noe av en viss iboende og ytre verdi; den indre iboende [angivelig, i henhold til "festtaler" o.l.] uvurdelig, den ytre i form av kroner/øre [gjerne opptil flere hundrelapper norsk valuta], som personen i gata/bokhandelen/amazon.com velvillig og med forventning om en slags intellektuell/emosjonell/pseudomoralsk oppadstigende bevegelse [angivelig, i henhold til "festtaler", osv., som sagt, slike momenter som vedører "litteraturens iboende verdi", om hvilken man vanskelig kan tale, uten å bevege seg [[metaforisk, seff]] fra det vagt intelligible til det lattervekkende pompøse] ufordekket bytter sine [surt opptjente/Lottogevinstne/stjålne/høyst fortjente] kroner mot, i den tro på at dette blir jaggu moro/denne boka handler på en måte om meg.